En stund nå har jeg kjempet med en nagende tanke, en som er glatt og vanskelig å sette fingeren på. Har du noen gang lagt merke til hvordan religiøst hykleri og «woke»-aktivisme, til tross for deres tilsynelatende forskjeller, deler et foruroligende antall feil? I kjernen ser det ut til at begge snubler over den samme grunnleggende feilen: å forveksle performativ dyd med den ekte varen. Dette er ikke bare en tilfeldig observasjon, det er et mønster som avslører noe dypere om menneskelig atferd, trossystemer og jakten på moralsk status i dagens verden. Som Rob Henderson innsiktsfullt påpeker, er «luksustro» ideer adoptert av eliter for å signalisere moralsk overlegenhet uten å bære de personlige kostnadene. Disse troene, enten de er drapert i troens eller sosial rettferdighets språk, prioriterer status fremfor substans, optikk fremfor innvirkning. Den religiøse hykleren forkynner fromhet fra talerstolen mens de utnytter sin posisjon for makt eller profitt, omtrent som «Woke»-aktivisten som kjemper for rettferdighet, men presser politikk som til tider fremmedgjør nettopp de samfunnene de hevder å løfte. Tenk på det amerikanske valget i 2024: Demokratiske høyborger, lenge antatt å være bastioner for progressive idealer, så overraskende republikanske gevinster, spesielt i arbeiderklasse- og minoritetssamfunn. Hvorfor? Mange følte at retorikken om «fremskritt» klingte hult når det gjaldt å ta opp deres levde virkeligheter, økonomiske kamper, kriminalitet eller kulturell frakobling. Ironien er sterk: både den skinnhellige predikanten og den performative aktivisten bærer sin tro som en maske, og blander sammen utseende med meningsfull endring. Dette kognitive hykleriet (der handlinger forråder ord) stammer fra en dypere feil: å sette likhetstegn mellom utseende og virkelighet. Begrepet «woke», opprinnelig forankret i bevissthet om systemisk urettferdighet, har blitt brukt som våpen til et nedsettende ord, redusert til et statussymbol for noen og en karikatur for andre. Sosiale medier forsterker dette, og gjør komplekse bevegelser til hashtags og hot takes. En studie fra 2023 fra Pew Research fant at 62 % av amerikanerne mener sosiale medier gjør politiske diskusjoner mer performative enn produktive, med brukere som ofte prioriterer viral innflytelse fremfor substansiell dialog. På samme måte trives religiøst hykleri i miljøer der moralsk posering, for eksempel offentlig visning av fromhet, overskygger personlig ansvarlighet. Begge sakene avslører en syklus av tomme gester: prekener som ikke oversettes til medfølelse, eller aktivisme som ikke klarer å adressere systemiske problemer som fattigdom eller ulikhet på håndgripelige måter. Men det er her det blir interessant ... og foruroligende. Denne delte feilen handler ikke bare om enkeltpersoner; det handler om systemer som belønner ytelse fremfor autentisitet. I religiøse institusjoner får ledere innflytelse ved å projisere hellighet, selv om deres handlinger motsier deres ord. I «Woke»-rom kommer innflytelse fra å signalisere tilpasning til de «riktige» årsakene, selv når disse årsakene er skilt fra behovene til de marginaliserte. Resultatet? En moralsk markedsplass der dyd er valuta, og de mest høylytte stemmene ofte har minst å tape. Hendersons «luksustro»-rammeverk er spesielt fordømmende her: Eliter har råd til å ta til orde for å avfinansiere politiet eller åpne grenser fordi de bor i inngjerdede områder eller sender barna sine til private skoler. I mellomtiden bærer arbeiderklassesamfunnene de hevder å representere hovedtyngden av utilsiktede konsekvenser. Så, hva er alternativet? Hvis performativ dyd er problemet, må ekte innflytelse, forankret i ydmykhet og ansvarlighet, være svaret. Men det krever at man konfronterer ubehagelige sannheter. For de religiøse betyr det å prioritere levd tro fremfor offentlige utstillinger. For aktivisten betyr det å lytte til lokalsamfunnene de tjener i stedet for å forkynne fra et elfenbenstårn. Og for oss alle betyr det å stille spørsmål ved våre egne motiver: Søker vi sannhet, eller jager vi rusen av å bli sett på som «gode»?