Istiden er ikke over. Det større bildet er at vi fortsatt befinner oss fast i en pågående istid som begynte for 34 millioner år siden under overgangen mellom eocen og oligocen. De fleste forbinder begrepet «istid» med ullhårede mammuter, sabeltannede katter og de dramatiske istidene i pleistocen – «istiden» i populærkulturen. Dette får overraskende lite oppmerksomhet utenfor paleoklimatologi og geologiske kretser. Denne bredere istidsperioden er kjent som sen kenozoisk istid (også kjent som den antarktiske istiden). Det begynte for 34 millioner år siden da permanente iskapper ble dannet på Antarktis, utløst da CO₂-nivåene falt under 750 ppm, noe som åpnet havportaler som Drake Passage (som skapte den antarktiske sirkumpolare strømmen for å isolere Antarktis) og tektoniske skift som favoriserte avkjøling. Før det hadde Antarktis tempererte regnskoger, som dagens Tasmania eller New Zealand, med variert flora og fauna, inkludert tidlige hvaler og pingviner. De trivdes i et varmere, Gondwana-forbundet landskap, elver og rikt liv, og endret seg til slutt etter hvert som kontinentet frøs til. Den sene kenozoiske istiden er Jordens 'nåværende ishus'-tilstand, preget av permanente polare iskapper. I de første 30 millioner årene var istiden begrenset til den sørlige halvkule. Starten på kvartæristiden for 2,58 millioner år siden var den nyere og mer intense fasen. Iskapper begynte å spre seg inn på den nordlige halvkule (Grønlands- og Laurentide-isbrene under kuldeperioder). Denne prosessen ble drevet av Milankovitch-omløpssykluser, noe som førte til gjentatte istider (kulde- og isfremrykninger og tilbaketrekninger) og mellomistider (varmere, når isen trekker seg tilbake). Dagens mellomglasiale varmeperiode — holocen — begynte for 11 700 år siden, og vi befinner oss nå i en varm interglasial. Dette skjedde ved slutten av det siste istidsmaksimum (26 000–19 000 år siden) og den korte kuldebølgen Younger Dryas. Holocen er bare den siste mellomistiden i kvartærtiden og er ikke slutten på istiden. Det har vært minst 40 mellomglasiale sykluser, kanskje flere. Ingenting av dette er et mysterium for geologer og paleontologer. Dette bredere bildet av klimaet forklares sjelden. Det som definerer en istid i geologiske termer er ikke bare kaldt vær — det er den vedvarende tilstedeværelsen av kontinentale iskapper (som Antarktis og Grønland). I faktiske varme perioder i jordens historie (mye av mesozoikum eller tidlig kenozoikum) fantes det ingen permanente polare iskapper. Men så lenge disse massive isvolumene eksisterer, er verden i ishusforhold, selv under varmere mellomistider som vår. Denne fortellingen når sjelden mainstream-mediene. Det folkelige begrepet 'istid' refererer nesten alltid til den dramatiske, nylige pleistocen-istiden som formet menneskets evolusjon, som megafaunaens utryddelser og isbrepregede landskap på den nordlige halvkule — ting folk lett kan se for seg. Tidsskalaen på 34 millioner år virker abstrakt sammenlignet med mer relaterbare 100 000-års istids- og mellomistidssykluser. Media og utdanning fokuserer på 'slutten på den siste istiden' for rundt 11 700 år siden – fordi det var da moderne menneskelig sivilisasjon (jordbruk og byer) virkelig tok av. Det er en påminnelse om at det nåværende varme, stabile holocenet bare er midlertidig i en langt større kuldedominert tid. Dagens mellomistid kan vare ytterligere 10 000 til 50 000 år. Vil den bli påvirket av økninger i CO₂-nivåer, som allerede får skylden for observerbart istap i Grønland og Vest-Antarktis? Den siste mellomistiden var Eem, for 130 000 til 115 000 år siden. Det var mye varmere enn i dag med høyere havnivå (6–9 meter over dagens høyde) på grunn av mindre isbreer, spesielt i Antarktis. Afrikansk megafauna levde langs Themsens munning og Grønland, for det meste grønne beitemarker. Den fungerer som en verdifull analog, og viser hvordan polare områder og isbreer reagerer på oppvarming, og antyder at betydelig tap av is i Antarktis skyldes havoppvarming.

Satellittdata siden 1982 viser at bladareal og gressdekke rundt om i verden øker i luften. De globale avlingsavlingene har økt med 15–20 % siden 1960, hovedsakelig på grunn av CO₂-gjødsling. Det har vært en økning på mer enn 18 % i global løvdekning på 40 år, de største gevinstene i India og Kina fra CO₂-gjødsling. Varmere, høyere temperaturer forlenger vekstsesongene, et kjennetegn ved økende nivåer av vanndamp og skydekke over hele verden. Dødsfall under hungersnød har falt kraftig mens verdens befolkning har doblet seg. CO₂ fortjener mye av æren. CO₂ har kommet seg fra randen av planteutryddelse under det istidige maksimum for 20 000–26 000 år siden, da det falt til 180 ppm. Gjenopprettingen skyldes i stor grad den nåværende varme mellomistiden, som førte til denne eksplosjonen i plantelivet. Vitenskapen sier at 600–1000 ppm CO₂ pluss 1 til 2°C ekstra oppvarming er det ideelle 'sweet spot' for liv, inkludert oss.

I 2,6 millioner år har jorden kommet ut av istidsistider med omtrent samme mønster: en oppvarming på 5–6 °C hvert ~100 000. år. Den antarktiske iskjerneregistreringen (EPICA Dome C, Vostok) er krystallklar—temperaturen stiger alltid flere hundre til tusen år før CO2 gjør det. Dette lead–lag-forholdet har vært etablert vitenskap i over to tiår (Caillon et al. 2003, Pedro et al. 2012, Parrenin et al. 2013). Konklusjon fra paleoklimaarkivet: CO2 utløste ikke slutten på istidsistidene. Det som faktisk utløser en avmagnetisering, er Milankovitch-baneforcing, etterfulgt av tilbaketrekning fra isdekket, fallende albedo og endringer i havsirkulasjonen. Først etter at havene – spesielt Sørishavet – har blitt varmere i århundrer, løser CO2 ut gass fra dypet, og øker gradvis atmosfærisk CO2 fra ~180 ppm til ~280 ppm over 5 000–10 000 år. CO2 er derfor en tilbakekobling som forsterker den opprinnelige orbitalt utløste oppvarmingen med omtrent 40–50 % (IPCC AR6 WG1 Ch. 5, Shakun et al. 2012). Slik fungerer den naturlige karbonsyklusen på istidsskalaer mellom istid og mellomistid. I dag har vi imidlertid lagt til >140 ppm på ≈150 år, noe som tar CO2 fra førindustrielle 280 ppm til >420 ppm. Naturlige prosesser øker CO2 med ~100 ppm hvert 5.–10. årtusen. Det sentrale, fortsatt åpne vitenskapelige spørsmålet er derfor enkelt: Kan naturlige prosesser alene plausibelt forklare en økning på 140 ppm på 150 år, eller er menneskeskapte utslipp i overveldende grad ansvarlige? Paleoklimarekorden viser at CO2 følger temperaturen på flerårige skalaer. Netto null-agendaen hviler på påstanden om at CO2 nå vil lede temperaturen—og katastrofalt—på århundreskalaer. Denne ekstrapoleringen fra millennial-tilbakemelding til tvang i århundreskala er det egentlige kjernepunktet i debatten, og det er den eneste begrunnelsen for forslag om å bruke >100 billioner dollar og bevisst demontere styrbare energisystemer lenge før skalerbare, pålitelige erstatninger faktisk eksisterer. Diagrambildetekst: De fire siste mellomglasialene de siste 450 000 årene (Antarktisk temperaturproxy og CO2, etter R. Hannon 2017). I alle tilfeller stiger temperaturen først. MIS 11 (424–374 ka) – Hoxnian/Holstein MIS 9 (337–300 ka) – Purfleet MIS 7 (243–191 ka) – Aveley MIS 5 (130–115 tusen år) – Eem (siste mellomistid) MIS 1 (11,7 ka–nåværende) – Holocen Temperatur leder. Alltid.