I AI-tidsalderen har illusjonen om å høres intelligent ut og portvoktere gjennom ekspertise kommet til en slutt. For å unngå misforståelser er det verdt å pakke ut hva jeg mener fra dette (ved hjelp av GPT-5): I lang tid kunne en person få autoritet ved å «høres smart ut». Polert språk, tett sjargong og elitelegitimasjon fungerte ofte som snarveier for å bedømme kompetanse. Det jeg mener med "ekspertisme" her er at status basert på disse signalene i stedet for på gjentatte ganger demonstrerte, målbare ferdigheter. "Portvakt" betyr også å bruke denne statusen til å kontrollere hvem som får tilgang til informasjon, verktøy eller muligheter. AI fjerner nå mye av verdien fra disse utseendene og svekker disse portene. Det er viktig for det at det som ender ikke er ekspertise i seg selv, men monopolet som legitimert retorikk hadde over troverdighet. Dermed skifter markedet fra prestisjesignaler til ytelsessignaler. Spørsmålene blir: Forutsier modellen nye data med nøyaktighet utenfor utvalget. Replikerer protokollene dine i andre hender? Slår beslutningene dine konsekvent enkle grunnlinjer? Overlever kravene dine kontradiktoriske revisjoner fra AI? Utseendet til intelligens betyr nå mye mindre enn evnen til å produsere resultater som andre kan kjøre, teste og forbedre. Portvakt svekkes av lignende grunner. Kunnskap og verktøy som en gang var låst bak tidsskrifter, betalingsmurer eller profesjonelle kretser, kan oppsummeres, forklares og operasjonaliseres av AI. (Selv om betalingsmur eller store datasett fortsatt eksisterer i hvelv, håper det også vil bli åpent). Folk kan lære raskere, prototype raskere og sammenligne alternativer uten å spørre om tillatelse. Ingenting av dette gjør ekspertise i den virkelige verden valgfri. Taus kunnskap er fortsatt viktig: hvordan man kjører et eksperiment uten kontaminering, hvordan man rekrutterer de riktige pasientene, hvordan man ser et feilmønster tidlig, hvordan man utformer en protokoll som vil overleve gjennomgang og operasjoner. AI kan utarbeide planen din og fange opp åpenbare feil, men den kan ikke pipette, undersøke en pasient eller ha etisk ansvar, i hvert fall ikke ennå. I medisin, ingeniørfag, vitenskap, er kausal kontakt med virkeligheten og ansvar for konsekvenser fortsatt kjernen i ekspertpraksis. Den praktiske konsekvensen er en ny måte å signalisere kompetanse på. Klare, testbare påstander slår abstrakt briljans. Reproduserbare arbeidsflyter slår utsmykkede forklaringer. Prediktiv validitet slår prestisje.