Da MoMA lot en datamaskin gjøre Sculpture Garden om til et 'abstrakt sanseapparat' 1969: «Det vil være mange nivåer av tilbakekoblingssløyfer og interaksjon, som skaper en slags økologi blant de ulike systemene.» Nedenfor: Untitled by Pulsa, 1969 for Spaces at MoMA (30. desember 1969 - 1. mars 1970).

Vinteren 1969 ankom en gruppe på syv menn Museum of Modern Art – ikke med malerier eller meisler – men med datamaskiner og elektronikk til en verdi av 60 000 dollar. De kalte seg Pulsa. De var ikke tradisjonelle kunstnere, men forskere og teknikere fra Yale University som bodde kollektivt i et våningshus. De ønsket ikke å lage objekter som folk kunne se på, men heller bygge en maskin som kunne 'metabolisere' verden rundt seg. Nedenfor: Miljøutstilling av Gerald Clow i Yale Daily News, 23. februar 1970.

Installasjonen, Untitled (1969), forvandlet MoMA Sculpture Garden til et «abstrakt sensorium», slik en journalist i Newsweek beskrev det. 1970: "Ved hjelp av komplisert datautstyr, TV-kameraer, polyplanare høyttalere og strobelys, klarer de å oversette all bevegelse i MOMAs skulpturhage, enten det er en gående mann eller et svaier tre, til en myk klirring av knirkende lydmønstre og vakre blinkende lys." Fra Art in Space, anmeldelse av David Shirey i Newsweek, 12. januar 1970.

For å gjennomføre installasjonen: Hagen ble utstyrt med TV-kameraer, retningsmikrofoner og fotoceller som overvåket alt: besøkendes bevegelser, vinden og til og med trafikken som passerte på W 54th St. Disse dataene ble matet inn i et signalsyntetiserende datasystem (donert av Agrippa-Ord Corp) plassert i en kontrollboks hvor besøkende kunne se dataene bli behandlet. Datamaskinen 'metaboliserte' denne informasjonen og spyttet den ut igjen som lys og lyd. Seksti strobelys blinket i mønstre over hagen, og polyplanare høyttalere sendte ut «myke klirringer» av syntetisk lyd.

Pulsas mål var å skape en dialog med omgivelsene – men så begynte omgivelsene å skrike tilbake... 1970: "... hendelsen denne helgen – da PULSA-installasjonens lydfeedback praktisk talt drev våre 54th Street-naboer til vanvidd – kan ikke skje igjen... oppstyret som PULSA-støyen har skapt, kan få vidtrekkende konsekvenser for museets fremtidige bruk av hagen..." Fra et notat fra Walter Bareiss til fru Licht/frøken Kingsley angående Pulsas installasjon i rom (30. desember 1969 – 1. mars 1970).

Det første sitatet kommer fra forslaget nedenfor, publisert i utstillingskatalogen for MoMAs Spaces (30. desember 1969 – 1. mars 1970). 1969: "... Informasjon beriket gjennom tilbakemelding vil bli eksemplifisert av sanntidsinteraksjon mellom seerne innenfor soniske responsfelt, og den termostatiske kontrollen av infrarøde varmeelementer, som vil produsere soner med strålingsvarme samt bølger av atmosfærisk forvrengning.» Nedenfor: Bilde av kontrollrommet fra Pulsas installasjon ved MoMA fra 1969-70.