Bare noen få kvartaler unna de lyse linjene til kryptoelitens digitale eiendommer, er det en haug med kasserte meme-mynter som driver i de mørke hjørnene av internett. Ingen enkelt person laget dem alle. Haugen er en kollektiv bestrebelse, lagt til dag for dag av de mange uvitende handelsmennene på den store spekulative motorveien. Ute der datafarmene nynner og de gamle oppslagstavlene forfaller, er det ikke et eneste spor av varighet, bare det svake ekkoet av den siste handelen og spøkelset av en annen likviditetspool som tørker ut. Ved milliardærens skinnende metaverse-herskapshus, der tokenene hans gir stille og robotene holder vakt, ligger denne lille haugen med digitalt rusk i villmarken av glemte blokkjeder. Alt er der fordi denne spesielle delen av nettet er "ett klikk unna" fra startflaten. Dusinvis av tradere våkner hver morgen, blar gjennom feedene sine, preger en meme-mynt, kjøper, legger ut, og når de har brent seg gjennom det korte utbruddet av eufori, har de kastet tokenet sitt til side med 65 transaksjoner per sekund. Hver og en lander i den samme usynlige grøften, flammer kort før den forsvinner inn i skitten på internett. Hvis du vandrer gjennom den digitale bakken, vil du kanskje legge merke til noen detaljer som andre overser. Det er ikke bare én haug. Det er to. Den første er nærmere børsene, fylt med mynter oppkalt etter hunder og frosker og politikere. Du kan se at disse ble preget raskt, kjøpt av de som ville ha en hit før frokost. Lenger borte finner du en annen haug, full av fremmede mynter, de som er oppkalt etter interne vitser, halvglemte hendelser eller obskur anime. Disse pollettene ble holdt litt lenger, kanskje av den tregere folkemengden, de sene kveldshandlerne med billig øl ved siden av tastaturet, de som ønsket å tro på den neste store historien før sengetid. Selv om jeg ikke er typen som overvåker internett for økonomisk søppel, finner jeg meg selv i å plukke gjennom vraket noen ganger og gjøre litt digital arkeologi. Jeg tviler på at milliardærene noen gang rører disse myntene selv, eller hvis de gjør det, tviler jeg på at de noen gang holder dem lenge. Porteføljene deres, som superbilene deres, rengjøres regelmessig av stille, usynlige hender. Deres meme-eksponering er sannsynligvis et samtaleemne, ikke en domfellelse. For alt jeg vet, er deres «desentraliserte eiendommer» ikke annet enn skattely og spekulative kunstgallerier for algoritmer. Mens jeg tenker over inn og ut av livene deres, vandrer jeg gjennom en annen Discord, en annen utskytningsrampe. Moderatorene er vennlige på sin egen måte, skjermene deres lyser i det blå lyset fra oksemarkedets minne. De snakker om likviditet som predikanter, og med noen få minutters mellomrom dukker det opp en ny brikke fra ingensteds, i håp om et kort øyeblikk med lys før de slutter seg til haugen ved siden av den digitale veien. Og der sitter jeg og ser på flommen og prøver å forstå rytmen i den. Fordi det er noe stille menneskelig i all denne støyen, noe ærlig ved repetisjonen, oppgangen og fallet av oppmerksomhet, måten hvert lille utbrudd av tro flimrer, blekner og etterlater seg et spor. Et eller annet sted i den bunken, tror jeg, er det fortsatt en historie verdt å holde.