Plutselig er du 30. Og tiden begynner å gå annerledes. Venner blir ikke uvenner... De bare driver bort. Gruppechattene blir stille. Oppdateringene blir til «vi burde gjøre dette snart.» Uker blir til måneder, og på en eller annen måte føles det normalt. Helse slutter å være valgfritt. Du merker det i søvnen din, i energien din, i restitusjonen. Du kan fortsatt feste, fortsatt si ja, fortsatt sende det, men kroppen din sender fakturaen for de neste dagene. Da du var 20, kom du deg tilbake. Nå planlegger du for det. Besteforeldrene dine begynner å dø. Foreldrene dine begynner å bli eldre. Minner som en gang føltes skarpe begynner å bli uklare, og du tar deg selv i å ønske at du hadde roet ned da livet var enklere. Da frihet betydde tid, ikke penger. Det er press nå: å gjøre det som er best for deg. Å velge riktig vei. Hver beslutning føles tyngre fordi risiko plutselig føles reell. Du føler at du går tom for tid... Selv om du logisk sett vet at du ikke er det. Du har mer visdom, mer perspektiv, mer erfaring, men med det kommer økt frykt... Frykt for å tape, frykt for å velge feil, frykt for å kaste det bort, og likevel er det en følelse av ro rundt alt dette også. For plutselig er du 30 og innser at målet ikke lenger er å skynde seg, men å bygge et liv som faktisk føles godt å leve, og som du vil se tilbake på med stolthet og lykke.