Vi har mistet kunsten å diktere. De store tenkerne tilbrakte ikke tiden sin bøyd over tavler og skriblet. Nei, dikterte de, trollbundet, i en tilstand av flyt, vandrende frem og tilbake, øynene rettet mot stjernene eller i håndflatene, gestikulerte, rastløse, talte de store tekstene til eksistens mens deres lave skrivere skriblet i vei. St. Augustin dikterte til flere skrivere samtidig. John Milton dikterte hele paradiset som gikk tapt etter å ha blitt blind. Flott skriving er flott tenkning er flott å snakke. Vi kan ikke ha en gullalder for skriving før vi vender tilbake til Thinker-Scribbler-splittet.

(dette er grunnen til at jeg er bullish voice AI, maskinen er min skriver)