Vi hadde en sjanse til å avslutte konflikten, og vi valgte å brenne den. I 2005 skjedde noe historisk. Israel trakk seg helt ut av Gaza - ikke bare sine soldater, men også alle sine sivile, gårder og bosetninger. Tusenvis av israelske familier ble rykket opp fra hjemmene sine av sin egen regjering. Synagoger ble demontert, drivhus og infrastruktur verdt hundrevis av millioner dollar ble etterlatt - ikke ødelagt, men overlevert for å gi oss en sjanse til å starte på nytt. For første gang i vår historie hadde vi full kontroll over et stykke land - våre egne grenser, våre egne byer, vårt eget folk og tilgang til havet. Verden var klar til å hjelpe. Milliarder i bistand og investeringer ble lovet. Det kunne ha vært begynnelsen på et palestinsk Singapore. Men i stedet for å bygge skoler, sykehus og industrier, bygde vi tunneler, raketter og militser. I stedet for å skape håp, valgte vi hat. I stedet for å gjøre Gaza til et bevis på at palestinerne kan styre seg selv, gjorde vi det til et bevis på at vi ikke kan. Da Israel dro, forventet verden ro, fred og fremgang. Hva ga vi dem? Borgerkrig mellom Fatah og Hamas. Henrettelser i gatene. En terrorgruppe som tar makten og gjør Gaza til en utskytningsrampe for endeløse kriger. Og verden spør fortsatt: Hvorfor gir ikke Israel «bare opp Vestbredden» også? Fordi de allerede så hva som skjedde forrige gang de ga land for ingenting tilbake. Sannheten er smertefull, men den må sies: Vi fikk en sjanse til å bygge en fremtid, og vi brukte den til å ødelegge vår egen. Vi kunne ha vist at vi var klare for fred. I stedet viste vi at vi ble styrt av dem som frykter fred mer enn de frykter døden. Hver rakett som ble avfyrt fra Gaza var ikke bare rettet mot Israel – den var rettet mot vår egen fremtid....