For mange år siden leste jeg denne boken av en kvinnelig lege, en barnelege, som hadde praktisert medisin i flere tiår og som oppdro et barn uten hjelp fra barnehage. Hun sa at da hun og mannen hennes fikk datteren sin, syntes de ikke at hun skulle gi opp legepraksisen, så de bygde et lite rom med et fint vindu på kontoret hvor babyen kunne leke og sove på dagtid og mamma kunne være inn og ut og se pasienter. Hun hjemmeunderviste til og med derfra da datteren ble eldre. Jeg er sikker på at det var andre ting de måtte jobbe rundt gjennom årene, men jeg husker at jeg tenkte at det å ha babyen din med deg hver dag på jobben, i et fint rom med et stort vindu, hørtes ut som det perfekte scenariet. En drøm, egentlig. Jeg tror dette livet er mer oppnåelig enn det ser ut til.