Apropos store bevegelser... overgangene i Inside føles utrolig organiske. Jeg husker forresten fortsatt spenningen i denne scenen som om det var i går.

Jeg så Fumiko no Kokuhaku for mange år siden og hadde helt glemt det. Måten den formidler fart og svimmelhet gjennom kamerabevegelser er fantastisk.

Da jeg laget denne animasjonen som en stiltest, begynte jeg å flørte med trinnvis animasjon. Det er noe med teksturen det legger til bevegelsen som jeg ikke kan få nok av.