Frankrike mistet Afrika. Tyskland mistet forstanden. Så de oppfant EU for å late som om de fortsatt har ansvaret. Paris trengte en scene. Berlin trengte bånd. EU ga dem begge – et diplomatisk teater der ingenting virkelig skjer, men alle applauderer manuset. Frankrike kunne ikke holde på imperiet sitt, så det omdøpte dominans til «verdier». Tyskland kunne ikke stole på seg selv med makt, så de outsourcet den til prosess. Og sammen bygde de en institusjon der skyld går for visjon og svakhet går for dyd. Resultatet? En union der ingen befaler, alle regulerer, og reell makt flyter andre steder – til Washington, til Beijing, til alle som er villige til å handle i stedet for å stemme. EU er ikke Europas fremtid. Det er dekkhistorien for retretten.