Jeg forstår ikke det med å dø alene. Folk er flotte, og det er flott å tilbringe tid med folk, men jeg føler at de siste ti minuttene bør brukes med livet selv, å føle kroppen stenge seg av, løse seg opp igjen i det rommet du alltid har oppstått fra, oppmerksom på det

med å dø alene mener jeg den store frykten for å dø alene. Jeg føler at en tilfeldig fredag alene er verre (selv om det også er helt greit?), fordi du er i stand til å gjøre ting sammen med folk. De siste timene dine går med på nedstengningsprosessen

Med å dø sammen mener jeg den store frykten for å dø alene som de fleste ser ut til å ha