Jeg har ADHD. Det ødelegger ikke livet mitt, men det former det definitivt. Jeg kan klare mye, men noen ganger møter jeg en vegg – ikke fordi jeg er ute av stand til det, men fordi det bare er for mye på tallerkenen min og hjernen min ikke kan prioritere det som betyr noe akkurat nå. Jeg sjonglerer hele tiden ideer, oppgaver, tidsfrister og distraksjoner. Noen dager klikker det. Andre dager føles alt like presserende – eller like forglemmelig. Men her er oppsiden: Når jeg er innelåst, får jeg gjort mer på 2 timer enn de fleste gjør på en dag. Når jeg bryr meg, bryr jeg meg virkelig. Når noe griper meg, går jeg dypere enn noen andre. ADHD er ikke en forbannelse. Det er et annet operativsystem. Når du først har lært hvordan du bruker det – kan det være en enorm fordel.