Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive dette innlegget, men jeg føler det er viktig. Da jeg gikk på videregående ble jeg god venn med en av de «kule» barna. Jentene elsket ham, guttene elsket å være rundt ham. Han var kjekk, atletisk, karismatisk og, som jeg fant ut, snill. På skolen var jeg det rare barnet. Jeg var sørafrikaner som flyktet fra landet på grunn av uro og var ikke særlig populær da jeg ankom New Zealand. Jeg ble oppfattet som rasist og annerledes. (Jeg var den første sørafrikaneren de møtte). Derfor var det VELDIG vanskelig å få venner. Så møtte jeg Rah. Han satt med meg, tullet med meg, lo av vitsene mine og, viktigst av alt, tok seg tid til å bli kjent med meg. Han var heller ikke hvit, ikke at det spiller noen rolle, men det viser enda mer hvor snill han var når det ville vært så lett å typecaste meg. Han så hva jeg var og tok seg tid til å bli kjent med meg. Han introduserte meg for alle, både jenter og gutter. Fra dette ble jeg sakte akseptert på skolen. Så en dag var jeg på vei til timen, jeg var sen og hastet med å rekke timen i tide. Så støtte jeg på Rah, som sa: «Hei Craig, kan jeg snakke med deg.» ...